Nå er vi her

Om sannhet, ærefrykt og det meningsfulle i å være liten

«Nå er vi her.»
Enkelt sagt – lett å overse – men noen ganger rommer det alt som trengs.

Vi lever i en tid der sannhet bøyes lett, formet mer av hva vi føler enn av hva som faktisk er. Informasjonen flommer, oppmerksomheten splintres, og til og med troen kan bli noe vi former etter eget behov.

Men hva om de viktigste sannhetene er nettopp de vi ikke får forme selv?
Hva om det er ærefrykt – ikke kontroll – som er begynnelsen til visdom?

Det finnes en frykt som ikke handler om å være redd.
En frykt som ligner mer på ærefrykt – å stå foran noe større, noe urokkelig. Ikke en frykt som knuser, men en som forankrer.
Er det noe vi fortsatt snakker om? Eller har vi byttet det ut med trygghet, selvsikkerhet og en Gud som passer i lommen?

Det er lett å glemme hvor små vi er.
Helt til vi husker.
Et bilde av jorden sett fra verdensrommet, eller den stille bevisstheten om vårt eget åndedrag – og noe faller på plass igjen.

Hva om det å være liten ikke er problemet?
Hva om det er der klarsynet begynner?

Hva ville det bety å leve med den typen ydmykhet – ikke av skam, men av ærefrykt?
Ikke fordi vi er ingenting, men fordi vi har fått et glimt av noe som er større.

🎧 Du kan lytte til opptaket her – og kanskje la det utfordre både perspektivet og rytmen i livet ditt.